Jeg er spent og kjenner på at dette nesten er litt skummelt nå som den store avreisedagen nærmer seg. Er redd for at knær eller ryggen ikke vil samarbeide... Men kanskje handler denne turen nettopp om dette for meg: å tørre det å ikke vite, å stole på det som er ukjent, og å ta imot det som kommer.
Men helga først, med alle de siste forberedelsene. Og tid til å være sammen før savnet blir det vi merker mest.
I kveld fikk jeg nydelige roser av Magne og fire små steiner som jentene har "plukket" og som skal med og legges igjen ved Cruz del Ferro
Jeg gleder meg også!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar